Et pusterom

Livet i havgapet burde være et liv i ro og harmoni. Men sannheten er at jeg stresser, glemmer å puste og ofte skuldrene limt fast til ørene. Alt skulle vært gjort i går. Når jeg har startet på et prosjekt vil jeg gjøre det ferdig  – med en eneste gang. Jeg bekymrer meg over økonomien, om ungene mine har det bra og om jeg gjør en bra nok jobb. Jeg drikker for mye vin, mosjonerer for lite og spiser for dårlig. Jeg surfer for mye, kaster bort tid på træsj-tv og har en hemmelig lidenskap for Se&Hør.

Så gudskjelov og takk for yoga og meditasjon… Time-out fra hverdagens kjas og mas, en pause fra den stressa meg som vil for mye og rekker for lite.

I mine yngre år hadde jeg to skikkelige fall, pluss en tøff fødsel, som gjør at verken ryggrad, bekken eller hofter ville passert EU-kontrollen. Før jeg begynte med yoga, hadde jeg mye vondt i ryggen – noen ganger var det så ille at jeg måtte krype på alle fire for å komme meg på do. Smertestillende, fysioterapi og kiropraktor kunne gi midlertid lindring. Men plutselig sa det klikk – og så lå jeg der igjen.

I yoga kan du puste inn i smerten, inn i stive muskler og vonde ledd. Pusten sammen med øvelsene løsner smerter. Ikke bare fysisk, men også mentalt. Jeg har opplevd å begynne å gråte etter en yogaøkt, når sorg og vonde opplevelser har sluppet taket i kroppen.

Målet mitt med yoga er ikke å kunne stå på hendene med beina i kryss. Det er å kunne klippe tåneglene mine sjøl når jeg er 80!

Yoga er vedlikehold. Det samme gjelder meditasjon. Det å sitte stille, være stille og bare lytte innover… La indre og ytre støy være.

De færreste av oss lever som en yogini, i et perfekt zen-liv hvor alt er i balanse. Vi trenger å hente oss inn fra hverdagsmas, jobbforpliktelser og familiekrav.

Vi trenger et pusterom – bokstavelig talt.

Her på Sula er naturen storslått og vill, du er omgitt av et uendelig hav og en stor, åpen himmel. Jeg elsker å sette meg ned med ryggen mot fyret, og la blikket hvile på utsikten. Bare det er nok til å gi en følelse av indre ro. Kombinasjonen av yoga, meditasjon og mindfullness – og Sulas fantastiske naturopplevelser – vil gi deg et nødvendig pusterom, en sjanse til å koble helt ut, senke skuldrene, puste. Og bare være.

Les om sommerens yoga-kurs på Sula HER.

 

Vinter i havgapet

– Bor du virkelig her hele vinteren, også? spør en gjest på pubben, delvis vantro, delvis beundrende.

Vi sitter med sola i ansiktet, en nydelig sommerkveld med blikkstille, glitrende hav. Naustrekka speiler seg i vannet og himmelen skifter i alskens sjatteringer av rosa.

Sommerparadiset Sula. Norsk skjærgårdsidyll – som har levert alt du forventer fra ei lita øy i havgapet når sommeren er på sitt høyeste.

– Ja, svarer jeg.

– Det må da være veldig værhardt? Alle vinterstormene? Du er tøff, du!

Oh yeah. Jeg kan saktens nyte den der beundrende spørsmålstonen, som om jeg var en havgapets Lars Monsen, kjempende mot naturkreftene i de ekstremt værharde omgivelsene her ute på kysten vinterstid.

Ingen kan nekte for at Sula er værhardt mesteparten av året. Og nettopp det er sjarmen ved å bo her. Å ligge søvnløs og lytte til stormen når det høres ut som om den rykker spikeren ut av veggbordene. Og så – på et blunk – blir det helt stille. Kontrasten mellom et dundrende uvær brått etterfulgt av en mild vinterdag med sola som så vidt stikker over horisonten og maler hele landskapet i gull.

Først og fremst er vinter-Sula en fantastisk himmel og et fantastisk lys. Himmelen er så mye større og mer åpen enn inne i byen. Dagene er lengre. Himmelen er aldri bare grå, men et levende bilde av stadig nye farger og formasjoner.

Å så er det noe med å pakke seg inn og gå ut for å leke med vinden…

Eller gjøre par-yoga i blæsten på toppen av øya…

Og det aller koseligste (her ryker vel sammenlikningen med villmarkas store sønn): Å slappe av i sofaen med et glass rødvin, stearinlys, bål på peisen og uværet som herjer rundt hushjørnet…

Ønsker du å oppleve vinteren i havgapet? Det er mulig å leie rom i Sula Fyrvokterbolig hele året – her har du øyas beste utsikt til både storm og solskinn.

Nærkontakt med naturen innbyr til nærkontakt med deg selv – og det er en av grunnene til at vi tilbyr yogakurs her. Det er fortsatt noen ledige plasser på kurset med Kristin Larsen 10.-11.mars.

Velkommen til vinter-Sula!

Tid for tare

Milde og varme høstdager uti havetgapet nå. Etter den travle sommeren, med fullt kjør på Terna Brygge, massevis av feriefolk og turister, er det vidunderlig – og underlig – stille.

Sommeren har absolutt sin sjarm – liv og røre, konserter og utstillinger og utrolig mange hyggelige mennesker. Men som min gamle mor bruker å si: Hyggelig med gjester på besøk, men deilig når de drar…

Endelig har jeg tid til å holde på med tang og tare.  Det er en sesong for alt – tidlig vår er tid for å høste.

Taren vi høstet i vinter og vår, har hengt til tørk i det gamle Statsnaustet.

Her får taren tørke i naturlig temperatur, så mest mulig av næringsstoffene beholdes.

I naustet er det god, naturlig lufting.

Umami-smaken i taren blir bare mer framtredende jo lenger den lagres.  Mer konsentrert. Visste du at umami fremstilles kjemisk og tilsettes i en rekke matvarer? Se etter e-stoff 621 når du leser varedeklarasjonen.

Det er umami som gjør at tare smaker fantastisk godt. I tillegg er tare ekstremt næringsrikt. All grunn til å inkludere tare i ditt daglige kosthold! For eksempel som et dryss eller taresalt over kokt egg.

I store deler av Asia er tare hverdagsmat, og settes i sammenheng med den høye levealderen, uten alvorlig sykdom, i blant annet Japan. Japanerne har den laveste forekomsten av hjerte- og karsykdommer i OECD-landene og den laveste forekomsten av dementia i den vestlige verden.

De fleste av oss kjenner godt til sushi, og spiser gjerne tare når den er tilberedt på japansk vis. Visste du at nori, de tynne arkene som brukes til å lage maki-ruller, er laget av en tare-sort som likner på norsk fjærehinne? Taren presses og tørkes i spesialbygde rammer.

Jeg elsker sushi, og kunne gjerne spist det hver dag, men noe av det Line og jeg synes er så morsomt med å jobbe med tang og tare, er å lage produkter som kan skli inn i det vanlige norske kostholdet. Vår pasta med butare er blitt veldig populær – blant både barn og voksne.  Den er mektig, og har en fin smak av sjømat, og ikke minst inneholder den absolutt alle de næringsstoffene kroppen trenger. En porsjon pasta er et fullverdig måltid.

Pastaen kan serveres med bare en dæsj olje og et dryss av parmesan, eller for eksempel med en sjømatsaus. Sausen lager du enkelt ved å koke kraft på rekeskall, sile av, tilsette litt fløte, salt og pepper, som så får koke opp før du legger i pillede reker og litt grønn asparges.

Vårt taresalt er også et produkt som vi har laget for at det skal bli lett å bruke tare i hverdagsmaten. Det er laget med havsalt, sukkertare, knuste solsikkefrø og sesamfrø – en kombinasjon som gir en god og naturlig umami-smak. Sunne oljer fra frøene, B-vitaminer, mineraler og fiber er ekstra bonus.

Her i huset står taresaltet fremme på middagsbordet, og jeg bruker det til det meste.

En deilig middagssalat med hjertesalat, bønner, tunfisk, mandarin og paprika. Dressingen er ganske enkelt olivenolje, sitronsaft og litt balsamico. Et godt dryss av taresaltet gir salaten mer fylde og smak.

Vi er heldige som bor ute i havgapet, og har tilgang på fersk fisk året rundt. Det er bare å slenge ut snøret…

Sensommer og tidlig høst er sesong for makrell. Nytrukket makrell, som stekes, grilles eller bakes, trenger strengt tatt ikke krydder i det hele tatt – den er fantastisk på smak. Men en klype taresalt gjør seg for å pirre smaksløkene litt ekstra.

Her har jeg fylt makrellen med en dæsj rømme og litt finklippet gressløk, før den ble pakket inn i folie og bakt i ovnen på 180 grader, i cirka 20 minutter (eller til skinnet lønser lett fra fiskekjøttet).

Salat og flatbrød smaker veldig godt ved siden av.

Tang og tare finner du langs hele norskekysten – last ned guiden vår for å lære mer. Og har du tips til hvordan tang og tare kan brukes i mat? Del gjerne i kommentarfeltet under!

Ombygging i havgapet – episode 1

Kvitbrygga skal fiffes opp.

Hadde den ligget på fastlandet, og ikke på en holme langt uti gokk, hadde jeg tatt en telefon til et eller annet byggvarehus, og fått materialene levert på døra. Nå er det mange byggvarehus som reklamerer med at de frakter varene hjem til deg, men når du leser det som står med liten skrift, finner du raskt ut at dette kun gjelder på fastlandet.

Nå skulle heller ikke vi i første omgang ha varer fra et byggvarefirma, men brukte vindu fra en av Reitans mange Trondheimseiendommer, som skal rehabiliteres. Flotte vindu, i super stand og helt gratis – takket være vindusguden Tom, in charge av Reitan-ombyggingen, som gjorde en kjempeinnsats for å sikre oss disse. Vinduene skal erstatte bølgeblikkveggen mot leia, og hvis den dag kommer at vi faktisk får satt de inn, blir det fantastisk vakkert.

Den opprinnelige planen var å bruke pleksiglass, som kunne komme ferdig tilskåret i håndterlige biter, pent pakket på paller – og som mot en ikke helt fryktinngytende sum, ville bli levert direkte på kaia.

Men livet blir fort kjedelig når man velger de enkle, greie løsningene. Og gjenbruk er kult, non?

Ti gigantiske vindu, som veier sånn cirka et tonn – hver! ble lempet på en bil i Trondheim og fraktet utover. Det var selvfølgelig ikke bare, bare å finne en lastebil som gadd kjøre til Sula. Dessuten måtte jeg tigge, true, forsøke beordre og til slutt bestikke, et stykk sønn til å stille opp og hjelpe Tom, sjåføren og Reitans arbeidskarer med å lempe vinduene på bilen. Bare det i seg selv gjorde meg helt svett – et helt døgn før vinduene var ankommet.

Stressfaktor nummer to var stormen, og kansellerte fergeavganger. Å ha et transportørtaksameter tikkende mens vedkommende sitter på fast-Frøya og venter på at det løyer, kan fort ruinere et oppussingsbudsjett.

Det bor 54 mennesker på Sula. Hvis man trekker fra de som er gamle, arbeidsuføre eller har vondt i ryggen, er det ikke mange igjen du kan be om hjelp. Men de som er igjen sa ja. Og det før jeg lokket med gratis middag, øl og dram på Terna.

For å komme deg ned på Terna Brygge og kaia må du over ei smal bru og gjennom en smal portal. Det var selvfølgelig utelukket at lastebilen kunne kjøre ned hit. Vinduene måtte lempes av utenfor butikken, og deretter løftes opp på trucken for å kjøres ned på brygga.

Etter å ha målt vindu, brubredde og portalen, kunne Ingvald konstantere at det var en klaring på nesten 30 cm. Bortsett fra akkurat der lyktestolpen står – der ble det for smalt. Å sage ned lyktestolpen var ikke et alternativ. Men å løfte truckgaffelen med vinduene over rekkverket? Eneste aberet at sjåføren ikke kunne se hvor han kjørte, men Arnljot kan jo strengt tatt dette i blinde.

Mens det hele pågikk sto jeg og stressrøykte. Men alle vinduene står nå, uknuste og pent stablet på paller utenfor brygga. Gudmund sørget til og med for å sikre de mot regn og storm.

Første steg mot glassveggdrømmen er tatt.

Så da regner jeg med at resten også ordner seg. På et vis.

Eller for å bruke et av mine yndlingssitat:

Everything will be all right in the end.

And if it´s not all right, then it´s not the end.

I mellomtida leser jeg oppskrifter og planlegger et bedre måltid for karene som hjelp meg. Fordi de fortjener det.

Plutselig pubeier

Enkelte impulskjøp er ikke som andre. Da Edvin bestemte seg for å pensjonere seg og selge Terna, var det flere som spurte om ikke jeg skulle ta over. Mitt svar var et kontant nei. Og, ærlig talt – tanken på å bli pubeier streifet aldri. Iallfall ikke den venstre hjernehalvdel.

Men så var det den høyre, da…  Ola og jeg fikk omvisning på bryggeanlegget, og dermed våknet fantasien. Intuisjonen og magefølelselsen sa «go for it!». Venstrehjernens argumenter om pensjonssparing, fornuftige investeringer og verdien i det å tenke seg om ble fullstendig overdøvet. Joda, vi kikket på regnskapet, konsulterte mentor og forhandlet med banken. Men la meg si det sånn: hadde jeg vært opptatt av å samle pensjonspoeng (hva er egentlig pensjonspoeng?), hadde det ikke blitt bryggekjøp.

Dermed ble vi pubeiere (Ola eier 20 prosent). Ikke bare innehavere av det som Vi Menn har kåret til Norges vakreste pub, men også et gigantisk skur (heretter oppsnakket til Kvitbrygga), et lager, to terrasser, en generator fra hæren og ei flytebrygge. Pluss den gamle restauranten – med bar, et kontor, tre toalett, dusj med polettmaskin, et vaskerom, samt nok nips til å fylle alle butikkene på Trondheim Torg  – her skulle jeg flytte inn.

Sesongen var allerede i gang, så her var det bare å hive seg uti det – uten tid til å planlegge eller forberede noe som helst. For ikke å snakke om å lære. OK, jeg har riktignok drevet gjestgiveri i Hellas i mange år.

Same, same, but different.

Mest different, igrunnen.

Ta det med kassen, for eksempel. Vi hadde selvfølgelig kasseapparat i Hellas, også. Bare at det ble brukt minst mulig. Alt som ble slått inn på kassen måtte det jo betales skatt av. Så der la vi pengene i en skoeske i stedet. På Terna er det et veldig avansert digitalt kasseapparet med veldig mange avanserte funksjoner. Ikke bare skal all mat og drikke tastes inn med riktig tast, helst den samme hver gang, men – oppdaget jeg etter noen uker – også den som er på jobb skal taste seg inn når han kommer og ut når han går. Slik kan skatteetaten sjekke at alle jobber kvitt. Kvitjobbing var ikke noe vi trengte å tenke på i Hellas.

Og dette med alkoholservering.  Jeg må ta etablererprøve for å få drive restaurant, og bestå alkohollovtesten – ikke til å forveksle med alkotesten – for å få lov å servere alkohol. Det er slutt på å skjenke drinker på øyemål, eller utfra hvor sterk kunden ønsker at drinken skal være. Doble drinker er forbudt, mens det er påbudt å kunne tilby alkoholfritt øl.

Betyr det at når en gjest ønsker en dobbel whisky skal jeg tilby en Munkholm?

Skjenkekontroll, mattilsyn, arbeidstilsyn, bokettersyn, brannkontrollør, internkontroll brann, internkontroll mat, timelister, bestillingslister, reklamasjon, booking, fraktbrev, faktura, oppgjørsmelding, momsoppgave…Innimellom skal det lages mat og gjestene skal serveres. Og fra tid til annen må jeg til byen for å jobbe noen dager der.

Må innrømme at likheten med Falwty Towers noen ganger var slående, og vil gjerne be unnskyldning til alle gjester som ikke fikk den servicen de skulle ha hatt. Jeg lover at vi har lært, og skal gjøre det bedre neste år.

Nå er det gått sju måneder siden vi skrev kjøpskontrakt. Jeg er ferdig med byjobben og pendlertilværelsen. Det er dødsesong, noe som betyr at jeg har tid til å rydde, ordne, fikse og skaffe oversikt. Tid til å forberede og gjøre klart. Tid til å utarbeide plan A.

Men noen plan B blir det fortsatt ikke. Plan B er for feiginger.

Velkommen til Terna Brygge – vi lover å ta vel imot deg!

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...