Ombygging i havgapet – episode 1

Kvitbrygga skal fiffes opp.

Hadde den ligget på fastlandet, og ikke på en holme langt uti gokk, hadde jeg tatt en telefon til et eller annet byggvarehus, og fått materialene levert på døra. Nå er det mange byggvarehus som reklamerer med at de frakter varene hjem til deg, men når du leser det som står med liten skrift, finner du raskt ut at dette kun gjelder på fastlandet.

Nå skulle heller ikke vi i første omgang ha varer fra et byggvarefirma, men brukte vindu fra en av Reitans mange Trondheimseiendommer, som skal rehabiliteres. Flotte vindu, i super stand og helt gratis – takket være vindusguden Tom, in charge av Reitan-ombyggingen, som gjorde en kjempeinnsats for å sikre oss disse. Vinduene skal erstatte bølgeblikkveggen mot leia, og hvis den dag kommer at vi faktisk får satt de inn, blir det fantastisk vakkert.

Den opprinnelige planen var å bruke pleksiglass, som kunne komme ferdig tilskåret i håndterlige biter, pent pakket på paller – og som mot en ikke helt fryktinngytende sum, ville bli levert direkte på kaia.

Men livet blir fort kjedelig når man velger de enkle, greie løsningene. Og gjenbruk er kult, non?

Ti gigantiske vindu, som veier sånn cirka et tonn – hver! ble lempet på en bil i Trondheim og fraktet utover. Det var selvfølgelig ikke bare, bare å finne en lastebil som gadd kjøre til Sula. Dessuten måtte jeg tigge, true, forsøke beordre og til slutt bestikke, et stykk sønn til å stille opp og hjelpe Tom, sjåføren og Reitans arbeidskarer med å lempe vinduene på bilen. Bare det i seg selv gjorde meg helt svett – et helt døgn før vinduene var ankommet.

Stressfaktor nummer to var stormen, og kansellerte fergeavganger. Å ha et transportørtaksameter tikkende mens vedkommende sitter på fast-Frøya og venter på at det løyer, kan fort ruinere et oppussingsbudsjett.

Det bor 54 mennesker på Sula. Hvis man trekker fra de som er gamle, arbeidsuføre eller har vondt i ryggen, er det ikke mange igjen du kan be om hjelp. Men de som er igjen sa ja. Og det før jeg lokket med gratis middag, øl og dram på Terna.

For å komme deg ned på Terna Brygge og kaia må du over ei smal bru og gjennom en smal portal. Det var selvfølgelig utelukket at lastebilen kunne kjøre ned hit. Vinduene måtte lempes av utenfor butikken, og deretter løftes opp på trucken for å kjøres ned på brygga.

Etter å ha målt vindu, brubredde og portalen, kunne Ingvald konstantere at det var en klaring på nesten 30 cm. Bortsett fra akkurat der lyktestolpen står – der ble det for smalt. Å sage ned lyktestolpen var ikke et alternativ. Men å løfte truckgaffelen med vinduene over rekkverket? Eneste aberet at sjåføren ikke kunne se hvor han kjørte, men Arnljot kan jo strengt tatt dette i blinde.

Mens det hele pågikk sto jeg og stressrøykte. Men alle vinduene står nå, uknuste og pent stablet på paller utenfor brygga. Gudmund sørget til og med for å sikre de mot regn og storm.

Første steg mot glassveggdrømmen er tatt.

Så da regner jeg med at resten også ordner seg. På et vis.

Eller for å bruke et av mine yndlingssitat:

Everything will be all right in the end.

And if it´s not all right, then it´s not the end.

I mellomtida leser jeg oppskrifter og planlegger et bedre måltid for karene som hjelp meg. Fordi de fortjener det.

Plutselig pubeier

Enkelte impulskjøp er ikke som andre. Da Edvin bestemte seg for å pensjonere seg og selge Terna, var det flere som spurte om ikke jeg skulle ta over. Mitt svar var et kontant nei. Og, ærlig talt – tanken på å bli pubeier streifet aldri. Iallfall ikke den venstre hjernehalvdel.

Men så var det den høyre, da…  Ola og jeg fikk omvisning på bryggeanlegget, og dermed våknet fantasien. Intuisjonen og magefølelselsen sa «go for it!». Venstrehjernens argumenter om pensjonssparing, fornuftige investeringer og verdien i det å tenke seg om ble fullstendig overdøvet. Joda, vi kikket på regnskapet, konsulterte mentor og forhandlet med banken. Men la meg si det sånn: hadde jeg vært opptatt av å samle pensjonspoeng (hva er egentlig pensjonspoeng?), hadde det ikke blitt bryggekjøp.

Dermed ble vi pubeiere (Ola eier 20 prosent). Ikke bare innehavere av det som Vi Menn har kåret til Norges vakreste pub, men også et gigantisk skur (heretter oppsnakket til Kvitbrygga), et lager, to terrasser, en generator fra hæren og ei flytebrygge. Pluss den gamle restauranten – med bar, et kontor, tre toalett, dusj med polettmaskin, et vaskerom, samt nok nips til å fylle alle butikkene på Trondheim Torg  – her skulle jeg flytte inn.

Sesongen var allerede i gang, så her var det bare å hive seg uti det – uten tid til å planlegge eller forberede noe som helst. For ikke å snakke om å lære. OK, jeg har riktignok drevet gjestgiveri i Hellas i mange år.

Same, same, but different.

Mest different, igrunnen.

Ta det med kassen, for eksempel. Vi hadde selvfølgelig kasseapparat i Hellas, også. Bare at det ble brukt minst mulig. Alt som ble slått inn på kassen måtte det jo betales skatt av. Så der la vi pengene i en skoeske i stedet. På Terna er det et veldig avansert digitalt kasseapparet med veldig mange avanserte funksjoner. Ikke bare skal all mat og drikke tastes inn med riktig tast, helst den samme hver gang, men – oppdaget jeg etter noen uker – også den som er på jobb skal taste seg inn når han kommer og ut når han går. Slik kan skatteetaten sjekke at alle jobber kvitt. Kvitjobbing var ikke noe vi trengte å tenke på i Hellas.

Og dette med alkoholservering.  Jeg må ta etablererprøve for å få drive restaurant, og bestå alkohollovtesten – ikke til å forveksle med alkotesten – for å få lov å servere alkohol. Det er slutt på å skjenke drinker på øyemål, eller utfra hvor sterk kunden ønsker at drinken skal være. Doble drinker er forbudt, mens det er påbudt å kunne tilby alkoholfritt øl.

Betyr det at når en gjest ønsker en dobbel whisky skal jeg tilby en Munkholm?

Skjenkekontroll, mattilsyn, arbeidstilsyn, bokettersyn, brannkontrollør, internkontroll brann, internkontroll mat, timelister, bestillingslister, reklamasjon, booking, fraktbrev, faktura, oppgjørsmelding, momsoppgave…Innimellom skal det lages mat og gjestene skal serveres. Og fra tid til annen må jeg til byen for å jobbe noen dager der.

Må innrømme at likheten med Falwty Towers noen ganger var slående, og vil gjerne be unnskyldning til alle gjester som ikke fikk den servicen de skulle ha hatt. Jeg lover at vi har lært, og skal gjøre det bedre neste år.

Nå er det gått sju måneder siden vi skrev kjøpskontrakt. Jeg er ferdig med byjobben og pendlertilværelsen. Det er dødsesong, noe som betyr at jeg har tid til å rydde, ordne, fikse og skaffe oversikt. Tid til å forberede og gjøre klart. Tid til å utarbeide plan A.

Men noen plan B blir det fortsatt ikke. Plan B er for feiginger.

Velkommen til Terna Brygge – vi lover å ta vel imot deg!

Sula-viruset

IMG_2659 (1)

Jeg er byjente, oppvokst på steder med gatenavn og asfalt. Jeg har kun bygener i kroppen. Mine besteforeldre bodde henholdsvis i ei blokk i Ålesund og en villa i Bergen. Mens jevnaldrende hadde besteforeldre som lærte de å trekke garn eller melke ei ku, handlet det i min familie om litteratur, kunst og urban arkitektur. Særlig det siste. Ingen av mine bestefedre eide gummistøvler og sydvest. De brukte kalosjer, frakk og paraply.

Det er ingen genetisk grunn til at jeg skulle bli så tiltrukket av Sula. Ingen arv, ingen deilige barndomsminner med ro, ro til fiskeskjær eller krabbefiske fra bryggekanten. Ingen sentimentale drømmer om å gjenerobre les temps perdu, den fortapte tid.

650blomster

Jeg er glad i familien og vennene mine, liker å være sammen med de, gå på kafé, bar, konsert og yoga. Jeg er ikke spesielt glad i båtliv, og hadde knapt tatt ei ferge før jeg kom hit. Jeg liker frodige enger og løvtrær, og elsker å grave i jorda, der det er ordentlig jord. På Sula er det stort sett berg.

Sånn sett hadde jeg ingen gode grunner for å flytte langt pokker i vold uti havgapet.

For Sula ligger langt pokker i vold. En lang kjøretur fra Trondheim, etterfulgt av det store spenningsmoment på Dyrøy kai på fast-Frøya: Går båten? Eller er den på verksted? Hvilken båt er i så fall satt inn i stedet? Er det plass til bilen? Går båten til Sula, eller bare til Mausen? Eller går den bare til Sula indre, slik at bilen kan bli med, men ikke satt i land?

Offentlig transport fra Trondheim til Sula koster like mye som en flybillett tur-retur Barcelona.

Og så hender det selvfølgelig at det er værgudene, og ikke AtB, som er avgjørende for om du kommer deg til eller fra øya.

DSC_0009

Det ironiske er at den tilfeldige, væravhengige kommunikasjonen med fastlandet gir meg en enorm følelse av frihet. Jeg elsker å være værfast, elsker å hengi meg til vinden, underlegge meg stormen. I Hellas bodde jeg østenfor sol, vestenfor måne. Her bor jeg ytterst i havet, ytterst mot vest. Langt unna det regulerte, kontrollerte, trafikkerte, ordnede, skikkelige, restriktive og begrensende bylivet. Der kan jeg sette meg på en buss, trikk, et fly eller tog og reise hvor jeg vil, når jeg vil. På Sula er jeg fanget på en holme i havet. Likevel er det her jeg føler meg fri, føler at mulighetene er uante, og nåtid og fremtid er uten begrensinger.

Jeg er selvfølgelig infisert av Sula-viruset.

IMG_2428

 

Et virus er omtrent like levende som en stein. Det er først når det kommer i kontakt med en celle at det blir levendegjort, leser jeg. Men Sula-viruset virker motsatt.

Jeg ble trolig smittet den første gangen jeg sto oppå fyret og kjente den berømmelige sørvesten slå mot kroppen. Iallfall begynte å krible og danse i blodet omtrent samtidig, og cellene kjentes plutselig intenst levende.

Når du ikke er på Sula gir infeksjonen deg en sterk følelse av at du er på feil plass, at du holder på med noe du ikke var født for å drive med, at du kaster bort tida eller at livet går med til å lete etter en ledig parkeringsplass…

Denne lite tilfredstillende og deprimerende tilstanden forsvinner på et blunk med en gang du ser øya stikke opp av horisonten.

DSC_0014 kopi

Sula-viruset er farlig, fordi det overkjører alle de fornuftige livsvalgene, alle rasjonelle argument, alle vurderinger gjort av hjernen alene.  Kort sagt: Sula-viruset gir deg en intens lyst til å følge hjertet. Og det er skummelt det.

 

Tarebrenning

Man tager hva man haver – og selger det. Det å høste tang og tare for å selge som mat er relativt nytt i Norge, selv om vikingene hadde søl i bagasjen da de dro ut i verden for å herje. Mineralene og vitaminene i taren var garantert med på å gi vikingene både styrke og stamina. Tidligere, før taretrålerne tok over, ble det håndhøstet store mengder tang- og tare fra skjæra utafor Sula til industriformål. Og før det igjen var det tareaske man tjente penger på.

Ola fant denne artige beretninga fra Sula i Frøyaboka:

Berginga av havarister og vrakgods kan betraktes som den første binæringa for folke ute ved kysten. Siden kom tarebrenning i gang og ble en kilde til ekstrainntekter for unge og gamle. Det var i midten av det 18.århundre at propriertærene  Holtermann på Østråt og Parelius fikk kongelig tillatelse til å sette i gang tarebrenning i stor stil. Tareasken gikk til glassverk og utførtes i store mengder til utlandet.  Men den gikk også for sin store jodholdighet til andre formål. Det var virkelig penger å tjene i den næringa og derfor røk det fra hver eneste holme ute i havgapet fra forsommeren og langt utpå hausten. Til lenger ut mot havet taren ble tatt, jo rikere var den på jod.  Og kvinner, menn og barn skar tare på fjære sjø, enten det var natt eller dag. Båtene ble lasta til ripa og rodd til tørkingsplassen. I gunstig vær ble taren tørr og ferdig til brenning på tre døgn. Taren ble så satt i store stakker og satt fyr på. Det ble intet bål, tarestakken bare glødet og spydde ut en tung røykmasse, Asken ble raket sammen i hauger, og når den var avkjølt ble den fylt i sekker.

Men de som ville drive fiske og ikke hefte seg bort med tarebrenning klaget over røykplagen. Enda verre ble det i sesongene da hundrevis av tilreisende fiskere kom og mistet både mé og landkjenning til havs. Det ble klaget til kongen at denne idelige tarebrenningen laget så mye røyk at den skremte fisken langt til havs. Både på Smøla og Frøya kom det til veritable sjøslag, likeledes ved Lista. Embetsmennenene ble og oppskremte av uroen og rapporterte opptrinnene til kongen. Da så kongen ville ha rede på sjøslagene, viste det seg at de samme embetsmennesne hadde unnlat å oversende fiskernes klage og tiet det hele ned. Det førte til at kongen sendte Christian Pram til Norge for å sette seg inn i striden. Han tok fiskernes parti, men han mente at røyken ikke skremte fisken, men hindret fiskerne i å se landemerker ute i havet. Prams redegjørelse er et manuskript på noen hundre ark og tilgjengelig i arkiver.

Det ble i 1756 utstedt et forbud mot tarebrenning, men det ble bare stående i 20 år.

 

Gründerliv – når en drøm realiseres

_MG_1702

For to år siden, omtrent på denne tida, bodde jeg i Hellas og drømte om å starte en ny bedrift i Norge: Å høste tang og tare i fjæra og selge på Bondens Marked. Ikke det at jeg var spesielt opptatt av det som vokser i fjæra, men ettersom jeg skulle flytte tilbake til Norge etter 21 år ved Middelhavet og trengte et levebrød, tenkte jeg dette kunne være noe.

I Hellas hadde jeg hatt besøk av Zoe Christensen fra Fremtidens Mat, hun var den første som introduserte meg til tang og tare i kjøkkenet. Zoe importerer viltvoksende tang og tare fra Island, Canada og Irland, og er en av de personene i Norge som kan mest om bruk av tang og tare i kosten. Zoe sådde det første frø til ideen, som for alvor begynte å vokse da jeg tok kurset The New Nordic Diet på Universitetet i København. I det nye nordiske hverdagskostholdet, som har inspirert kokker i Michelin-klassen, handler det nettopp om å utnytte de matressursene vi finner i naturlig i Norden, inklusive tang og tare.

De årene jeg bodde i Hellas var dette en selvfølge – de lekreste delikatessene var de som ble laget på det du kunne plukke eller høste selv i naturen: Salat av ville sikoriblad, dampet vill asparges og snegler kokt med urter. I kjøkkenmedisinskapet hadde jeg kamillete og olje av Johannesurt. Å gå på tur betydde å gå med rompa i været, bøyd for å plukke det som kunne spises på engen, langs landeveien og fjellstiene.

kamille750px

I Norge har vi også lang tradisjon for matauk, men av en eller annen grunn har dette i liten grad omfattet tang og tare, selv om vi vet at vikingene spiste rødalgen søl.

Jeg begynte å lese om de ulike tang- og taresortene, om hvor de vokser og hva de kan brukes til, og jo mer jeg leste, jo mer overbevist ble jeg om at dette var en strålende ide. På ernæringsstudiet hadde jeg jobbet mye sammen med frøyværingen Line Solbakken, og det ble naturlig å spørre henne om hun ville bli med. Slik ble Frøya tare startet.

DSC_0128

Men det er dette med teori i forhold til praksis. I bøkene sto det hvilken tare som vokser hvor. Ifølge bøkene skulle det bare være å rusle ned i fjæra og forsyne seg.

«For no´toill! Du må ut på skjæra for å finni tarra!» fikk jeg derimot beskjed om fra erfarne tareskjærere her på Sula.

På 60-tallet, før stortrålerne tok over, var dette big business her i Øyrekka. I likhet med i dag ble taren brukt til industriformål.

Arnljot tok meg med ut på skjæra og viste meg hvor taren gror.

tarehøst

Og Ingvald viste meg hvordan man skjærer tare.

ingvald

Nå visste jeg hvor vi kunne finne de taresortene vi ønsket og hvordan vi skulle høste de.

Eneste problemet var å komme seg dit. Vi trengte båt og en båtvant person til å kjøre den. Noen som kjente skjærgården rundt Sula. Det måtte være relativt vindstille og selvfølgelig fjære sjø.

Tiny little problems. Men en ekte gründer lar seg ikke stoppe av noen små hindringer på veien.

påveiheim

Nå står vi foran vår andre sesong, og det er fristende å oppsummere det første året slik: Vi hadde ikke peiling! Vi visste ingenting. Vi hadde lest noen bøker og gjort endel research. Jeg hadde intervjuet en ekspert på feltet. Året i fjor handlet om prøving og feiling. Kanskje mest feiling. Men utrolig nok kom vi oss både på Trøndersk Matfestival, et Bondens Marked og i Ravnkloa, likevel.

Målet i år er å få høstet mye, mye mer, slik at vi kan ha en stabil leveranse.

Å feile mindre.

Å bli mer proffe.

DSC_0045

Vi har en mentor som hjelper oss med planlegging og alt det vi er dårlige på, og vi har fått en ny person med på laget, Ola Flyum. Han har båt og kjenner skjærgården – og er i likhet med Line og meg, innstilt på at lønna for tarejobbinga muligens først kommer i himmelen. Her er Ola sammen med Arnljot, på taretur.

Om noen dager setter vi i gang igjen.

fabrikken

Fabrikklokalet er nyskura og står klart. Som de fleste gründere har vi valgt å bruke minst mulig penger der det ikke er nødvendig: Arbeidsbenkene har vi arva fra gammel-skolen på Sula, samt fra en nabo som skulle bytte ut kjøkkenet. Line har snekra tørkestativene våre, og Ola har laget taklampa.

grunderliv

9.mars er det nymåne, og de etterfølgende dagene er fjæra på sitt laveste. Så håper vi bare på vindstille, og helst blå himmel. Og selvfølgelig at der er rikelig med tare i sjøen.

I motsetning til i fjor tør jeg si at i år er vi forberedt. Bring it on!

sukkertare

 

 

 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...