Tid for tare

Milde og varme høstdager uti havetgapet nå. Etter den travle sommeren, med fullt kjør på Terna Brygge, massevis av feriefolk og turister, er det vidunderlig – og underlig – stille.

Sommeren har absolutt sin sjarm – liv og røre, konserter og utstillinger og utrolig mange hyggelige mennesker. Men som min gamle mor bruker å si: Hyggelig med gjester på besøk, men deilig når de drar…

Endelig har jeg tid til å holde på med tang og tare.  Det er en sesong for alt – tidlig vår er tid for å høste.

Taren vi høstet i vinter og vår, har hengt til tørk i det gamle Statsnaustet.

Her får taren tørke i naturlig temperatur, så mest mulig av næringsstoffene beholdes.

I naustet er det god, naturlig lufting.

Umami-smaken i taren blir bare mer framtredende jo lenger den lagres.  Mer konsentrert. Visste du at umami fremstilles kjemisk og tilsettes i en rekke matvarer? Se etter e-stoff 621 når du leser varedeklarasjonen.

Det er umami som gjør at tare smaker fantastisk godt. I tillegg er tare ekstremt næringsrikt. All grunn til å inkludere tare i ditt daglige kosthold! For eksempel som et dryss eller taresalt over kokt egg.

I store deler av Asia er tare hverdagsmat, og settes i sammenheng med den høye levealderen, uten alvorlig sykdom, i blant annet Japan. Japanerne har den laveste forekomsten av hjerte- og karsykdommer i OECD-landene og den laveste forekomsten av dementia i den vestlige verden.

De fleste av oss kjenner godt til sushi, og spiser gjerne tare når den er tilberedt på japansk vis. Visste du at nori, de tynne arkene som brukes til å lage maki-ruller, er laget av en tare-sort som likner på norsk fjærehinne? Taren presses og tørkes i spesialbygde rammer.

Jeg elsker sushi, og kunne gjerne spist det hver dag, men noe av det Line og jeg synes er så morsomt med å jobbe med tang og tare, er å lage produkter som kan skli inn i det vanlige norske kostholdet. Vår pasta med butare er blitt veldig populær – blant både barn og voksne.  Den er mektig, og har en fin smak av sjømat, og ikke minst inneholder den absolutt alle de næringsstoffene kroppen trenger. En porsjon pasta er et fullverdig måltid.

Pastaen kan serveres med bare en dæsj olje og et dryss av parmesan, eller for eksempel med en sjømatsaus. Sausen lager du enkelt ved å koke kraft på rekeskall, sile av, tilsette litt fløte, salt og pepper, som så får koke opp før du legger i pillede reker og litt grønn asparges.

Vårt taresalt er også et produkt som vi har laget for at det skal bli lett å bruke tare i hverdagsmaten. Det er laget med havsalt, sukkertare, knuste solsikkefrø og sesamfrø – en kombinasjon som gir en god og naturlig umami-smak. Sunne oljer fra frøene, B-vitaminer, mineraler og fiber er ekstra bonus.

Her i huset står taresaltet fremme på middagsbordet, og jeg bruker det til det meste.

En deilig middagssalat med hjertesalat, bønner, tunfisk, mandarin og paprika. Dressingen er ganske enkelt olivenolje, sitronsaft og litt balsamico. Et godt dryss av taresaltet gir salaten mer fylde og smak.

Vi er heldige som bor ute i havgapet, og har tilgang på fersk fisk året rundt. Det er bare å slenge ut snøret…

Sensommer og tidlig høst er sesong for makrell. Nytrukket makrell, som stekes, grilles eller bakes, trenger strengt tatt ikke krydder i det hele tatt – den er fantastisk på smak. Men en klype taresalt gjør seg for å pirre smaksløkene litt ekstra.

Her har jeg fylt makrellen med en dæsj rømme og litt finklippet gressløk, før den ble pakket inn i folie og bakt i ovnen på 180 grader, i cirka 20 minutter (eller til skinnet lønser lett fra fiskekjøttet).

Salat og flatbrød smaker veldig godt ved siden av.

Tang og tare finner du langs hele norskekysten – last ned guiden vår for å lære mer. Og har du tips til hvordan tang og tare kan brukes i mat? Del gjerne i kommentarfeltet under!

Ombygging i havgapet – episode 1

Kvitbrygga skal fiffes opp.

Hadde den ligget på fastlandet, og ikke på en holme langt uti gokk, hadde jeg tatt en telefon til et eller annet byggvarehus, og fått materialene levert på døra. Nå er det mange byggvarehus som reklamerer med at de frakter varene hjem til deg, men når du leser det som står med liten skrift, finner du raskt ut at dette kun gjelder på fastlandet.

Nå skulle heller ikke vi i første omgang ha varer fra et byggvarefirma, men brukte vindu fra en av Reitans mange Trondheimseiendommer, som skal rehabiliteres. Flotte vindu, i super stand og helt gratis – takket være vindusguden Tom, in charge av Reitan-ombyggingen, som gjorde en kjempeinnsats for å sikre oss disse. Vinduene skal erstatte bølgeblikkveggen mot leia, og hvis den dag kommer at vi faktisk får satt de inn, blir det fantastisk vakkert.

Den opprinnelige planen var å bruke pleksiglass, som kunne komme ferdig tilskåret i håndterlige biter, pent pakket på paller – og som mot en ikke helt fryktinngytende sum, ville bli levert direkte på kaia.

Men livet blir fort kjedelig når man velger de enkle, greie løsningene. Og gjenbruk er kult, non?

Ti gigantiske vindu, som veier sånn cirka et tonn – hver! ble lempet på en bil i Trondheim og fraktet utover. Det var selvfølgelig ikke bare, bare å finne en lastebil som gadd kjøre til Sula. Dessuten måtte jeg tigge, true, forsøke beordre og til slutt bestikke, et stykk sønn til å stille opp og hjelpe Tom, sjåføren og Reitans arbeidskarer med å lempe vinduene på bilen. Bare det i seg selv gjorde meg helt svett – et helt døgn før vinduene var ankommet.

Stressfaktor nummer to var stormen, og kansellerte fergeavganger. Å ha et transportørtaksameter tikkende mens vedkommende sitter på fast-Frøya og venter på at det løyer, kan fort ruinere et oppussingsbudsjett.

Det bor 54 mennesker på Sula. Hvis man trekker fra de som er gamle, arbeidsuføre eller har vondt i ryggen, er det ikke mange igjen du kan be om hjelp. Men de som er igjen sa ja. Og det før jeg lokket med gratis middag, øl og dram på Terna.

For å komme deg ned på Terna Brygge og kaia må du over ei smal bru og gjennom en smal portal. Det var selvfølgelig utelukket at lastebilen kunne kjøre ned hit. Vinduene måtte lempes av utenfor butikken, og deretter løftes opp på trucken for å kjøres ned på brygga.

Etter å ha målt vindu, brubredde og portalen, kunne Ingvald konstantere at det var en klaring på nesten 30 cm. Bortsett fra akkurat der lyktestolpen står – der ble det for smalt. Å sage ned lyktestolpen var ikke et alternativ. Men å løfte truckgaffelen med vinduene over rekkverket? Eneste aberet at sjåføren ikke kunne se hvor han kjørte, men Arnljot kan jo strengt tatt dette i blinde.

Mens det hele pågikk sto jeg og stressrøykte. Men alle vinduene står nå, uknuste og pent stablet på paller utenfor brygga. Gudmund sørget til og med for å sikre de mot regn og storm.

Første steg mot glassveggdrømmen er tatt.

Så da regner jeg med at resten også ordner seg. På et vis.

Eller for å bruke et av mine yndlingssitat:

Everything will be all right in the end.

And if it´s not all right, then it´s not the end.

I mellomtida leser jeg oppskrifter og planlegger et bedre måltid for karene som hjelp meg. Fordi de fortjener det.

Plutselig pubeier

Enkelte impulskjøp er ikke som andre. Da Edvin bestemte seg for å pensjonere seg og selge Terna, var det flere som spurte om ikke jeg skulle ta over. Mitt svar var et kontant nei. Og, ærlig talt – tanken på å bli pubeier streifet aldri. Iallfall ikke den venstre hjernehalvdel.

Men så var det den høyre, da…  Ola og jeg fikk omvisning på bryggeanlegget, og dermed våknet fantasien. Intuisjonen og magefølelselsen sa «go for it!». Venstrehjernens argumenter om pensjonssparing, fornuftige investeringer og verdien i det å tenke seg om ble fullstendig overdøvet. Joda, vi kikket på regnskapet, konsulterte mentor og forhandlet med banken. Men la meg si det sånn: hadde jeg vært opptatt av å samle pensjonspoeng (hva er egentlig pensjonspoeng?), hadde det ikke blitt bryggekjøp.

Dermed ble vi pubeiere (Ola eier 20 prosent). Ikke bare innehavere av det som Vi Menn har kåret til Norges vakreste pub, men også et gigantisk skur (heretter oppsnakket til Kvitbrygga), et lager, to terrasser, en generator fra hæren og ei flytebrygge. Pluss den gamle restauranten – med bar, et kontor, tre toalett, dusj med polettmaskin, et vaskerom, samt nok nips til å fylle alle butikkene på Trondheim Torg  – her skulle jeg flytte inn.

Sesongen var allerede i gang, så her var det bare å hive seg uti det – uten tid til å planlegge eller forberede noe som helst. For ikke å snakke om å lære. OK, jeg har riktignok drevet gjestgiveri i Hellas i mange år.

Same, same, but different.

Mest different, igrunnen.

Ta det med kassen, for eksempel. Vi hadde selvfølgelig kasseapparat i Hellas, også. Bare at det ble brukt minst mulig. Alt som ble slått inn på kassen måtte det jo betales skatt av. Så der la vi pengene i en skoeske i stedet. På Terna er det et veldig avansert digitalt kasseapparet med veldig mange avanserte funksjoner. Ikke bare skal all mat og drikke tastes inn med riktig tast, helst den samme hver gang, men – oppdaget jeg etter noen uker – også den som er på jobb skal taste seg inn når han kommer og ut når han går. Slik kan skatteetaten sjekke at alle jobber kvitt. Kvitjobbing var ikke noe vi trengte å tenke på i Hellas.

Og dette med alkoholservering.  Jeg må ta etablererprøve for å få drive restaurant, og bestå alkohollovtesten – ikke til å forveksle med alkotesten – for å få lov å servere alkohol. Det er slutt på å skjenke drinker på øyemål, eller utfra hvor sterk kunden ønsker at drinken skal være. Doble drinker er forbudt, mens det er påbudt å kunne tilby alkoholfritt øl.

Betyr det at når en gjest ønsker en dobbel whisky skal jeg tilby en Munkholm?

Skjenkekontroll, mattilsyn, arbeidstilsyn, bokettersyn, brannkontrollør, internkontroll brann, internkontroll mat, timelister, bestillingslister, reklamasjon, booking, fraktbrev, faktura, oppgjørsmelding, momsoppgave…Innimellom skal det lages mat og gjestene skal serveres. Og fra tid til annen må jeg til byen for å jobbe noen dager der.

Må innrømme at likheten med Falwty Towers noen ganger var slående, og vil gjerne be unnskyldning til alle gjester som ikke fikk den servicen de skulle ha hatt. Jeg lover at vi har lært, og skal gjøre det bedre neste år.

Nå er det gått sju måneder siden vi skrev kjøpskontrakt. Jeg er ferdig med byjobben og pendlertilværelsen. Det er dødsesong, noe som betyr at jeg har tid til å rydde, ordne, fikse og skaffe oversikt. Tid til å forberede og gjøre klart. Tid til å utarbeide plan A.

Men noen plan B blir det fortsatt ikke. Plan B er for feiginger.

Velkommen til Terna Brygge – vi lover å ta vel imot deg!

Sula-viruset

IMG_2659 (1)

Jeg er byjente, oppvokst på steder med gatenavn og asfalt. Jeg har kun bygener i kroppen. Mine besteforeldre bodde henholdsvis i ei blokk i Ålesund og en villa i Bergen. Mens jevnaldrende hadde besteforeldre som lærte de å trekke garn eller melke ei ku, handlet det i min familie om litteratur, kunst og urban arkitektur. Særlig det siste. Ingen av mine bestefedre eide gummistøvler og sydvest. De brukte kalosjer, frakk og paraply.

Det er ingen genetisk grunn til at jeg skulle bli så tiltrukket av Sula. Ingen arv, ingen deilige barndomsminner med ro, ro til fiskeskjær eller krabbefiske fra bryggekanten. Ingen sentimentale drømmer om å gjenerobre les temps perdu, den fortapte tid.

650blomster

Jeg er glad i familien og vennene mine, liker å være sammen med de, gå på kafé, bar, konsert og yoga. Jeg er ikke spesielt glad i båtliv, og hadde knapt tatt ei ferge før jeg kom hit. Jeg liker frodige enger og løvtrær, og elsker å grave i jorda, der det er ordentlig jord. På Sula er det stort sett berg.

Sånn sett hadde jeg ingen gode grunner for å flytte langt pokker i vold uti havgapet.

For Sula ligger langt pokker i vold. En lang kjøretur fra Trondheim, etterfulgt av det store spenningsmoment på Dyrøy kai på fast-Frøya: Går båten? Eller er den på verksted? Hvilken båt er i så fall satt inn i stedet? Er det plass til bilen? Går båten til Sula, eller bare til Mausen? Eller går den bare til Sula indre, slik at bilen kan bli med, men ikke satt i land?

Offentlig transport fra Trondheim til Sula koster like mye som en flybillett tur-retur Barcelona.

Og så hender det selvfølgelig at det er værgudene, og ikke AtB, som er avgjørende for om du kommer deg til eller fra øya.

DSC_0009

Det ironiske er at den tilfeldige, væravhengige kommunikasjonen med fastlandet gir meg en enorm følelse av frihet. Jeg elsker å være værfast, elsker å hengi meg til vinden, underlegge meg stormen. I Hellas bodde jeg østenfor sol, vestenfor måne. Her bor jeg ytterst i havet, ytterst mot vest. Langt unna det regulerte, kontrollerte, trafikkerte, ordnede, skikkelige, restriktive og begrensende bylivet. Der kan jeg sette meg på en buss, trikk, et fly eller tog og reise hvor jeg vil, når jeg vil. På Sula er jeg fanget på en holme i havet. Likevel er det her jeg føler meg fri, føler at mulighetene er uante, og nåtid og fremtid er uten begrensinger.

Jeg er selvfølgelig infisert av Sula-viruset.

IMG_2428

 

Et virus er omtrent like levende som en stein. Det er først når det kommer i kontakt med en celle at det blir levendegjort, leser jeg. Men Sula-viruset virker motsatt.

Jeg ble trolig smittet den første gangen jeg sto oppå fyret og kjente den berømmelige sørvesten slå mot kroppen. Iallfall begynte å krible og danse i blodet omtrent samtidig, og cellene kjentes plutselig intenst levende.

Når du ikke er på Sula gir infeksjonen deg en sterk følelse av at du er på feil plass, at du holder på med noe du ikke var født for å drive med, at du kaster bort tida eller at livet går med til å lete etter en ledig parkeringsplass…

Denne lite tilfredstillende og deprimerende tilstanden forsvinner på et blunk med en gang du ser øya stikke opp av horisonten.

DSC_0014 kopi

Sula-viruset er farlig, fordi det overkjører alle de fornuftige livsvalgene, alle rasjonelle argument, alle vurderinger gjort av hjernen alene.  Kort sagt: Sula-viruset gir deg en intens lyst til å følge hjertet. Og det er skummelt det.

 

Tarebrenning

Man tager hva man haver – og selger det. Det å høste tang og tare for å selge som mat er relativt nytt i Norge, selv om vikingene hadde søl i bagasjen da de dro ut i verden for å herje. Mineralene og vitaminene i taren var garantert med på å gi vikingene både styrke og stamina. Tidligere, før taretrålerne tok over, ble det håndhøstet store mengder tang- og tare fra skjæra utafor Sula til industriformål. Og før det igjen var det tareaske man tjente penger på.

Ola fant denne artige beretninga fra Sula i Frøyaboka:

Berginga av havarister og vrakgods kan betraktes som den første binæringa for folke ute ved kysten. Siden kom tarebrenning i gang og ble en kilde til ekstrainntekter for unge og gamle. Det var i midten av det 18.århundre at propriertærene  Holtermann på Østråt og Parelius fikk kongelig tillatelse til å sette i gang tarebrenning i stor stil. Tareasken gikk til glassverk og utførtes i store mengder til utlandet.  Men den gikk også for sin store jodholdighet til andre formål. Det var virkelig penger å tjene i den næringa og derfor røk det fra hver eneste holme ute i havgapet fra forsommeren og langt utpå hausten. Til lenger ut mot havet taren ble tatt, jo rikere var den på jod.  Og kvinner, menn og barn skar tare på fjære sjø, enten det var natt eller dag. Båtene ble lasta til ripa og rodd til tørkingsplassen. I gunstig vær ble taren tørr og ferdig til brenning på tre døgn. Taren ble så satt i store stakker og satt fyr på. Det ble intet bål, tarestakken bare glødet og spydde ut en tung røykmasse, Asken ble raket sammen i hauger, og når den var avkjølt ble den fylt i sekker.

Men de som ville drive fiske og ikke hefte seg bort med tarebrenning klaget over røykplagen. Enda verre ble det i sesongene da hundrevis av tilreisende fiskere kom og mistet både mé og landkjenning til havs. Det ble klaget til kongen at denne idelige tarebrenningen laget så mye røyk at den skremte fisken langt til havs. Både på Smøla og Frøya kom det til veritable sjøslag, likeledes ved Lista. Embetsmennenene ble og oppskremte av uroen og rapporterte opptrinnene til kongen. Da så kongen ville ha rede på sjøslagene, viste det seg at de samme embetsmennesne hadde unnlat å oversende fiskernes klage og tiet det hele ned. Det førte til at kongen sendte Christian Pram til Norge for å sette seg inn i striden. Han tok fiskernes parti, men han mente at røyken ikke skremte fisken, men hindret fiskerne i å se landemerker ute i havet. Prams redegjørelse er et manuskript på noen hundre ark og tilgjengelig i arkiver.

Det ble i 1756 utstedt et forbud mot tarebrenning, men det ble bare stående i 20 år.

 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...