Vinter i havgapet

– Bor du virkelig her hele vinteren, også? spør en gjest på pubben, delvis vantro, delvis beundrende.

Vi sitter med sola i ansiktet, en nydelig sommerkveld med blikkstille, glitrende hav. Naustrekka speiler seg i vannet og himmelen skifter i alskens sjatteringer av rosa.

Sommerparadiset Sula. Norsk skjærgårdsidyll – som har levert alt du forventer fra ei lita øy i havgapet når sommeren er på sitt høyeste.

– Ja, svarer jeg.

– Det må da være veldig værhardt? Alle vinterstormene? Du er tøff, du!

Oh yeah. Jeg kan saktens nyte den der beundrende spørsmålstonen, som om jeg var en havgapets Lars Monsen, kjempende mot naturkreftene i de ekstremt værharde omgivelsene her ute på kysten vinterstid.

Ingen kan nekte for at Sula er værhardt mesteparten av året. Og nettopp det er sjarmen ved å bo her. Å ligge søvnløs og lytte til stormen når det høres ut som om den rykker spikeren ut av veggbordene. Og så – på et blunk – blir det helt stille. Kontrasten mellom et dundrende uvær brått etterfulgt av en mild vinterdag med sola som så vidt stikker over horisonten og maler hele landskapet i gull.

Først og fremst er vinter-Sula en fantastisk himmel og et fantastisk lys. Himmelen er så mye større og mer åpen enn inne i byen. Dagene er lengre. Himmelen er aldri bare grå, men et levende bilde av stadig nye farger og formasjoner.

Å så er det noe med å pakke seg inn og gå ut for å leke med vinden…

Eller gjøre par-yoga i blæsten på toppen av øya…

Og det aller koseligste (her ryker vel sammenlikningen med villmarkas store sønn): Å slappe av i sofaen med et glass rødvin, stearinlys, bål på peisen og uværet som herjer rundt hushjørnet…

Ønsker du å oppleve vinteren i havgapet? Det er mulig å leie rom i Sula Fyrvokterbolig hele året – her har du øyas beste utsikt til både storm og solskinn.

Nærkontakt med naturen innbyr til nærkontakt med deg selv – og det er en av grunnene til at vi tilbyr yogakurs her. Det er fortsatt noen ledige plasser på kurset med Kristin Larsen 10.-11.mars.

Velkommen til vinter-Sula!

Ombygging i havgapet – episode 1

Kvitbrygga skal fiffes opp.

Hadde den ligget på fastlandet, og ikke på en holme langt uti gokk, hadde jeg tatt en telefon til et eller annet byggvarehus, og fått materialene levert på døra. Nå er det mange byggvarehus som reklamerer med at de frakter varene hjem til deg, men når du leser det som står med liten skrift, finner du raskt ut at dette kun gjelder på fastlandet.

Nå skulle heller ikke vi i første omgang ha varer fra et byggvarefirma, men brukte vindu fra en av Reitans mange Trondheimseiendommer, som skal rehabiliteres. Flotte vindu, i super stand og helt gratis – takket være vindusguden Tom, in charge av Reitan-ombyggingen, som gjorde en kjempeinnsats for å sikre oss disse. Vinduene skal erstatte bølgeblikkveggen mot leia, og hvis den dag kommer at vi faktisk får satt de inn, blir det fantastisk vakkert.

Den opprinnelige planen var å bruke pleksiglass, som kunne komme ferdig tilskåret i håndterlige biter, pent pakket på paller – og som mot en ikke helt fryktinngytende sum, ville bli levert direkte på kaia.

Men livet blir fort kjedelig når man velger de enkle, greie løsningene. Og gjenbruk er kult, non?

Ti gigantiske vindu, som veier sånn cirka et tonn – hver! ble lempet på en bil i Trondheim og fraktet utover. Det var selvfølgelig ikke bare, bare å finne en lastebil som gadd kjøre til Sula. Dessuten måtte jeg tigge, true, forsøke beordre og til slutt bestikke, et stykk sønn til å stille opp og hjelpe Tom, sjåføren og Reitans arbeidskarer med å lempe vinduene på bilen. Bare det i seg selv gjorde meg helt svett – et helt døgn før vinduene var ankommet.

Stressfaktor nummer to var stormen, og kansellerte fergeavganger. Å ha et transportørtaksameter tikkende mens vedkommende sitter på fast-Frøya og venter på at det løyer, kan fort ruinere et oppussingsbudsjett.

Det bor 54 mennesker på Sula. Hvis man trekker fra de som er gamle, arbeidsuføre eller har vondt i ryggen, er det ikke mange igjen du kan be om hjelp. Men de som er igjen sa ja. Og det før jeg lokket med gratis middag, øl og dram på Terna.

For å komme deg ned på Terna Brygge og kaia må du over ei smal bru og gjennom en smal portal. Det var selvfølgelig utelukket at lastebilen kunne kjøre ned hit. Vinduene måtte lempes av utenfor butikken, og deretter løftes opp på trucken for å kjøres ned på brygga.

Etter å ha målt vindu, brubredde og portalen, kunne Ingvald konstantere at det var en klaring på nesten 30 cm. Bortsett fra akkurat der lyktestolpen står – der ble det for smalt. Å sage ned lyktestolpen var ikke et alternativ. Men å løfte truckgaffelen med vinduene over rekkverket? Eneste aberet at sjåføren ikke kunne se hvor han kjørte, men Arnljot kan jo strengt tatt dette i blinde.

Mens det hele pågikk sto jeg og stressrøykte. Men alle vinduene står nå, uknuste og pent stablet på paller utenfor brygga. Gudmund sørget til og med for å sikre de mot regn og storm.

Første steg mot glassveggdrømmen er tatt.

Så da regner jeg med at resten også ordner seg. På et vis.

Eller for å bruke et av mine yndlingssitat:

Everything will be all right in the end.

And if it´s not all right, then it´s not the end.

I mellomtida leser jeg oppskrifter og planlegger et bedre måltid for karene som hjelp meg. Fordi de fortjener det.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...