Sula-viruset

IMG_2659 (1)

Jeg er byjente, oppvokst på steder med gatenavn og asfalt. Jeg har kun bygener i kroppen. Mine besteforeldre bodde henholdsvis i ei blokk i Ålesund og en villa i Bergen. Mens jevnaldrende hadde besteforeldre som lærte de å trekke garn eller melke ei ku, handlet det i min familie om litteratur, kunst og urban arkitektur. Særlig det siste. Ingen av mine bestefedre eide gummistøvler og sydvest. De brukte kalosjer, frakk og paraply.

Det er ingen genetisk grunn til at jeg skulle bli så tiltrukket av Sula. Ingen arv, ingen deilige barndomsminner med ro, ro til fiskeskjær eller krabbefiske fra bryggekanten. Ingen sentimentale drømmer om å gjenerobre les temps perdu, den fortapte tid.

650blomster

Jeg er glad i familien og vennene mine, liker å være sammen med de, gå på kafé, bar, konsert og yoga. Jeg er ikke spesielt glad i båtliv, og hadde knapt tatt ei ferge før jeg kom hit. Jeg liker frodige enger og løvtrær, og elsker å grave i jorda, der det er ordentlig jord. På Sula er det stort sett berg.

Sånn sett hadde jeg ingen gode grunner for å flytte langt pokker i vold uti havgapet.

For Sula ligger langt pokker i vold. En lang kjøretur fra Trondheim, etterfulgt av det store spenningsmoment på Dyrøy kai på fast-Frøya: Går båten? Eller er den på verksted? Hvilken båt er i så fall satt inn i stedet? Er det plass til bilen? Går båten til Sula, eller bare til Mausen? Eller går den bare til Sula indre, slik at bilen kan bli med, men ikke satt i land?

Offentlig transport fra Trondheim til Sula koster like mye som en flybillett tur-retur Barcelona.

Og så hender det selvfølgelig at det er værgudene, og ikke AtB, som er avgjørende for om du kommer deg til eller fra øya.

DSC_0009

Det ironiske er at den tilfeldige, væravhengige kommunikasjonen med fastlandet gir meg en enorm følelse av frihet. Jeg elsker å være værfast, elsker å hengi meg til vinden, underlegge meg stormen. I Hellas bodde jeg østenfor sol, vestenfor måne. Her bor jeg ytterst i havet, ytterst mot vest. Langt unna det regulerte, kontrollerte, trafikkerte, ordnede, skikkelige, restriktive og begrensende bylivet. Der kan jeg sette meg på en buss, trikk, et fly eller tog og reise hvor jeg vil, når jeg vil. På Sula er jeg fanget på en holme i havet. Likevel er det her jeg føler meg fri, føler at mulighetene er uante, og nåtid og fremtid er uten begrensinger.

Jeg er selvfølgelig infisert av Sula-viruset.

IMG_2428

 

Et virus er omtrent like levende som en stein. Det er først når det kommer i kontakt med en celle at det blir levendegjort, leser jeg. Men Sula-viruset virker motsatt.

Jeg ble trolig smittet den første gangen jeg sto oppå fyret og kjente den berømmelige sørvesten slå mot kroppen. Iallfall begynte å krible og danse i blodet omtrent samtidig, og cellene kjentes plutselig intenst levende.

Når du ikke er på Sula gir infeksjonen deg en sterk følelse av at du er på feil plass, at du holder på med noe du ikke var født for å drive med, at du kaster bort tida eller at livet går med til å lete etter en ledig parkeringsplass…

Denne lite tilfredstillende og deprimerende tilstanden forsvinner på et blunk med en gang du ser øya stikke opp av horisonten.

DSC_0014 kopi

Sula-viruset er farlig, fordi det overkjører alle de fornuftige livsvalgene, alle rasjonelle argument, alle vurderinger gjort av hjernen alene.  Kort sagt: Sula-viruset gir deg en intens lyst til å følge hjertet. Og det er skummelt det.

 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

Comments

comments