Dette innlegget om jod og tare ble først publisert i juni 2019.

Noen av dere så kanskje nyhetsinnslaget med på meg TV2, om jodinnholdet i tare. Jeg har fått mange spørsmål i ettertid, og vil derfor utdype dette her.

Som dere vet, driver jeg Frøya Tare sammen med Line Solbakken. Vi har i flere år høstet tang og tare til bruk i mat. Selv om vi begge er utdannet ernæringsfysiologer, og burde ha visst bedre (lett å være etterpåklok!), ble vi like før jul kjent med det høye innholdet av jod i tareproduktene våre. Etter å ha lest en haug med forskningsrapporter, snakket med forskere og Mattilsynet, bestemte vi oss for å fade ut de fleste av våre tareprodukter. Vi håper å kunne fortsette å produsere vår bestselger: pasta med butare (vi har fått analysert denne, og fått bekreftet at innholdet av jod er forsvarlig).

Hva er det med jod og tare?

Kroppen trenger jod, men for høyt inntak er skadelig. I Norge, og resten av EU, er det anbefalt at man ikke spiser mer enn 600 mikrogram om dagen. En teskje knust og tørket sukkertare inneholder cirka 4000 mikrogram. Sukkertare er den taresorten som inneholder mest jod. Butare og søl inneholder bare en tiendedel. Men det er likevel mye: En pose av vår butarechips (30 gram) inneholder cirka 12 000 mikrogram jod.

Et høyt inntak kan medføre kronisk jodforgiftning med rennende nese, oppsvulmede spyttkjertler, hodeverk og akneliknende hudforandringer. Noe oftere sees forstyrrelser i skjoldbrukskjertelens funksjon. Det kan være inflammasjon (autoimmun tyreoiditt), struma og hypo- eller hypertyreose. 1-10 milligram om dagen kan føre til struma. Det er store individuelle forskjeller. (Mat og medisin)

Vi ønsket i utgangspunktet å sette tang og tare på det norske matbordet. At tare skulle bli endel av hverdagskosten. Men utfra den kunnskapen vi nå sitter med, synes ikke vi det er forsvarlig å fortsatt jobbe for dette. Nei, vi skal ikke slutte å spise tare. Men vi bør spise det med forsiktighet.

Kan ikke taren kokes eller bearbeides på annen måte?

Ved koking halveres jodinnholdet. Samtidig forsvinner også mange av de andre næringsstoffene. Det vi syntes var så spennende med tare, var jo nettopp at den inneholder alle mineralene og vitaminene kroppen trenger. Noe annet er at dette er en dyr og ressurskrevende prosess.

Blir ikke overskudd av jod skilt ut fra kroppen?

Jo, mye skilles ut, men ikke nok. Skjoldbrukskjertelen forsøker å beholde sitt lager av jod. Det er også knyttet endel usikkerhet til hvor mye av jod i tare som tas opp av kroppen. Mye tyder på at det er cirka 50 prosent.

Japanerne lever jo til de er 100 og spiser masse tare! Ja, det gjør de. Antageligvis er de også genetisk disponerte for å tåle høyere inntak av jod enn oss. I Japan er den øvre anbefalte grensen 3000 mikrogram om dagen. Det er også ulik mengde jod i de ulike taresortene. Sukkertare, som er den vi har brukt mye her, inneholder feks ti ganger så mye jod som fjærehinne (det er en sort som tilsvarer vår fjærehinne som brukes i nori). Noe annet er at prosesseringen i forkant har mye å si for jodinntaket. Jeg kan ikke så mye om hvordan de gjør det i Japan og Asia, men vet at noe gjøres. Kan også legge til at mange av de studiene vi kjenner til om skadevirkningene av for høyt jodinnhold kommer fra nettopp Asia, da enkelte befolkningsgrupper spiser ekstremt mye tare.

KONKLUSJONEN ER: Spis tare, men med måte.

HER kan du lese hva Mattilsynet anbefaler.